As good as it gets?

Tweet

Festivalen er godt igang, og det er publikum også. Fredagen ble en god festivaldag.

Hjernen er ikke alene, den er sammen med et feststemt festivalpublikum som koser seg. Man kan si mye om festivallivet, men etter onsdagens pisseregn, har ingen klaget på veret etterpå. Ofte skyfri himmel, men intet regn. For å ikke føle meg som en gammel knark, så skal jeg ikke jabbe mer om været nå.

En av flere greier som er tøft med Norway Rockfestival er faktisk publikum. Dette er en rocka festival, men man må ikke gå i kølsvarte klær og nagler for å trives her. Det finnes alle slags typer mennesker, og selv om alle har noen band de vil se, har de sikkert minst like mange venner, naboer og bekjente som de også ønsker å hilse på. Derfor er det ikke vanskelig å si at Norway Rockfestival er for hvem som helst – hvertfall nesten.

Campingliv er hva det er, og selv bor jeg i bobil. Da jeg skulle tømme en litt spesielt lukket tank i dassen på fredag, fikk jeg spørsmål om jeg var terrorist, og om kannen var full med bensin. Den var ikke det…

Men så var det dette med musikken da. Det spiller jo en del band her også. Etter torsdagens nesegruse beundring til mitt favorittband Sybreed, var det også kult å se de fleste band som stod på scenen. Purified in Blood var også overraskende bra. Ellers var publikum godt fornøyde med både Amon Amarth, Killswitch Engage, Immortal, Kamelot og Slash. De med T-shirt hvor det for eksempel står Thin Lizzy, syntes at Over the Rainbow leverte varene. Joe Lynn Turner kan fortsatt synge live, og venner av musikk med flere kilo røtter i bagasjen, var fornøyde. Kvelden ble avsluttet med Backstreet Girls i Tjodolf-teltet, og de smørte opp med svett Rock’n’ Roll som forventet, og ingen hadde drukket øl hverken foran eller bak scenen før denne konserten!

Som fotograf kan man saktens lure på om hva slags krav noen av artistene stiller til neste år. Vi har ingen artister på vår festival som har reddet verden fra den 3. Verdenskrig. Heller ingen har bidratt noe videre med å hindre en gigantisk sultkattastrofe et sted i Afrika. Allikevel tar noen artister seg friheter som gjør at man saktens kan lure på om de hever seg over høyere makter. Kanskje de våkner opp en dag, og kjenner lukten av en god kopp Norway Rocks Svart Kaffe.

EN MUSIKALSK OPPSUMMERING i C-durskala
Audrey Horne leverer varene som vanlig. Denne gangen spilte de ganske mange låter fra sin nye og kritikerroste plate. Det er helt ok, for albumet er bra, og live fungerer dette utmerket. Det var et skuffende oppmøte blant publikum siden Audrey Horne er kanskje Norges beste, stiligste og mest smarte rockeband.

Etter dette ble det coverlåter i Tjodolf-teltet med Smooth Criminals og et forholdsvis egoistisk show med Tony Harnell. Jeg hadde glemt at TNT hadde så mange kjedelige låter, men Harnel frisket opp hukommelsen. Intuition må jo være noe av det kjedeligste de har laget noen sinne.

Tyskermetal er Gamma Ray, og Kai Hansen leverte som han pleier. Det er et god kombinasjon av Gamma Ray-låter og Helloween, og fansen tok godt imot den karismatiske fyren fra Tyskland.

Selv om Cavalera Conspiracy lot være å spille Must Kill fra sin debutplate, er det liten grunn til å klage over brødrene Max og Igors opptreden. Electro-negative ble spilt, og det samme ble flere Sepultura-svisker. Sånn skal det være, for man forventer intet mindre. Når konserten var slutt kom det en liten småsneip opp på scenen. Han var enten sønn til Max eller Igor. Kveldens høydepunkt var allikevel når Max Cavaleras sønn spilte trommer på en kongelåt jeg ikke husker navnet på nå.

Queensrÿche er derimot gladere i sine nye låter enn hva publikum er. Dette var ingen stor klassisk opptreden som ønsket. Silent Lucidity, Walk in the Shadow og Empire var blant høydepunktene, men kanskje det ble lagt for liten vekt på sangene og platene som faktisk gjorde Queensrÿche kjent. Tiden hvor bandet turnerer med hele Operation Mindcrime er tydeligvis over for denne gang.

Angående Gary Moore, så skal du få to helt forskjellige omtaler av konserten, så kan du plukke ut den du liker best, printe den ut og henge den opp på veggen om nødvendig.

Gary Moore 1
Hvilken artist Gary Moore er. Ikke bare leverte han god hardrock på 80-tallet, men tror d pigadø ikke at han plutselig ble en anerkjent bluesartist også. Et multitalent?

Denne kvelden var for Gary Moore og publikum i mangfoldighetens navn. Det var lov å håpe, men etter å ha lest at han kun skulle spiler rocka låter, ble overraskelsen stor når han dro igang med sin godt produserte blues, og det må være lov å ha et så vidt spekter på en rockefestival. Ikke bare det, men så spilte han også de beste balladene fra sin storhetstid som rocker. Empty Rooms er bare en av dem. Stilige Millitary Man var et høydepunkt som ga meg frysninger.

Gary Moore 2
Dette grugledet jeg meg litt til. Det er en kjennsgjerning at undertegnede likte Gary Moore i sin rocka periode, og vel så det. Dette kan du lese mer om i årets festivalprogram.

Her er siste nytt fra jammerdalen: Det begynte så bra, og både Over The Hills og Millitary Man var et lite stykke magi. Hva kunne gå galt? Ganske mye, faktisk. Jovisst er Moore en god gitarist og alt det der. At han drar frem den gørkjedelige Empty Rooms er nesten å forvente. At han klarte å dra frem de andre balladene han produserte som rocker, er skuffende. Hvor ble det av rockeren? Etter hvert ble det Still Got The Blues for You, men ikke for meg. Det ble en avslutning i bluesland som varte og rakk så lenge at…

Christopher Schau er utilregnelig. Han er antageligvis Norges enmannsshow av Jackass. Han og resten av The Cumbshots ble så leie av Moore at de ikke ville høre på han mer. Derfor startet de opp med sin konsert i Tjodolf-teltet før Moore var ferdig. Jeg ventet meg faktisk at noe slikt kunne skje, og det skjedde. De fikk spilt i noen sekund før lyden forsvant. Noen tok strømmen eller lignende. Schau var ikke snauere enn at han uttalte seg om den der jævla bluesen han ikke likte. Et fullspekket telt dro igang et klagekor hvor de ikke akkurat hyllet Gary Moore. Litt festlig, men litt unødvendig og.

Fredagen ble litt av en dag og kveld. Det var fett som fan, og ferdig med det.

Den største overraskelsen i Tjodolf-teltet var forresten Accepted. Det eneste som skiller vokalisten fra å være Udo Dirchsneider er høyden. Kleskoden i bandet er helt korrekt, og samkjøring med sceneopptreden stemte godt. De klassiske Accept-låtene ble gitt publikum som perler for svin, og det var et av de store høydepunktene for denne fredagen.

Accepted er «as good as it gets», og ingen coverband av Accept behøver å bli bedre. Et annet spørsmål er om noen klarer å matche disse svenskene som imponerte til den store heavy metal-medaljen i nostalgisk Accept. Iron Made´em bør også nevnes. De leverte også varene av bandet du vet de covrer.

Sølve Friestad
solve@norwayrock.no

Foto: Kim Kristensen