Queensrÿche

Tweet

I en æra som verdsatte stil over substans, stod Queensrÿche fram som en motkraft til mange av 80- og 90-tallets ”happy-go-lucky”-rockeband.  I ettertid kan man kanskje til og med gå så langt som å si at bandet lyktes til tross for seg selv. Overlagt eller ikke: de zigget når industrien zagget, gikk framover når scenen gikk bakover, og satset på provokasjon når andre gikk for avslapping.

Det ligger en subtil ironi i at deres Best-of-samling har fått navnet Sign Of The Times. Musikalsk sett er ingenting av det Queensrÿche har gjort typisk for samtiden. I stedet har skolekameratene fra Bellevue i Seattle gitt fansen en progressiv blanding av gitardrevet mekanikk til artistisk dynamikk.

Tidlige album som Queen Of The Reich, The Lady Wore Black og The Warning vitnet om et band med sans for europeisk power metal, med frontfigur Geoff Tate sin vokal tårnende over den flerrende gitartandemen Chris DeGarmo og Michael Wilton. Take Hold Of The Flame fortsatte på denne plattformen, og bygde på bandets episke kjerne hvor trommis Scott Rockenfeld og bassist Eddie Jackson smidde en rytmisk flo og fjære som bare høynet bandets blodtørst for metalliske riff og melodisk ekstase.

Med Operation Mindcrime i 1988 tok Queensrÿche steget ut av skyggen og inn i spotlighten, men utfordret likevel populærkulturen med et album som sendte sjokkbølger gjennom heavy metalen.

Utgivelsen kunne fort ha blitt et brysomt konseptalbum, men ble i stedet en knallhard proklamasjon fra et band som ble utdannet i undergrunnen avdeling ”svart lær” og havnet på den kommersielle rockearenaen. Utrolig nok ble dette gjort uten kompromiss. Med dette suksessalbumet brøt de løs fra de musikalske og lyriske båndene som binder mye hardrock og heavy metal.

Med utgivelsen av Empire i 1990 slo bandet gjennom kommersielt. Med ballader som ”Silent Lucidity” og ”Sign Of The Times”, up-tempo og personlige slagere som ”Jet City Woman” og ”Another Rainy Night” hvor den amerikanske regjeringen fikk krass kritikk, fikk bandet platinastatus og en plass blant de store headlinerne.

Det gikk fire år mellom Empire og Promised Land, men det var verdt ventetiden. Albumet gav fansen en lydmessig virvelvind med hint av Pink Floyd-lyd, med et fargerikt lappeteppe av musikalsk dybde som pakket det hele inn.

Selv i det siste tiåret hvor mange av de jevngamle metalbandene har gitt etter for nostalgien, har bandet fortsatt å nøre sin kreative ild. I ettertid var nok Sign Of The Times og Some People Fly bedre enn bandets første respons på høyden av grunge-fasen, men få kan vel argumentere mot at Queensrÿches musikk har vist seg å være mer tidløs enn den flyktige moten som sprang ut fra deres hjemby i Seattle på midten av 90-tallet. Som sjelefrender på hver sin side av det nye millenniet, står bonussporene fra Q2K (”Until There Was You” og ”All The Promises”) og den episke finalen Operation Mindcrime II fra 2006.

Hvorfor er Queensrÿche like relevante i dag som de var for nesten 25 år siden? Fordi mens mange band begår feilen at de blir fanget i øyeblikket, har Queensrÿche stått imot tegnene i tiden, og i stedet gått for en musikkstil som er tidløs.

-Paul Gargano (Mai 2007)

YouTube Videoer